Slanger på et fly

Bare for å huske den at jeg poster denne samtalen:

E: Slanger på et fly. Hahaha jeg tror det er den dårligste filmen noensinne

L: nai, den er jo dritbra! det er jo SNAKES…. ON A PLANE!… det blir bra med noen fortsettelser på den… GORILLAS ON A CANOOE osv.

E: Hehe jeg har liksom bare sett lit sånn halvveis på en tredel av filmen og det jeg har skjønt av plottet er at slanger faller ned fra overalt og biter masse folk så de dør. Også er det non badguys og goodguys. Jeg ville heller ha sett Elger på en Trafikert Vei eller Ulver på et Tog

L: lol…. ulver på et tog… ulver som faller fra overalt og spiser folk… haha

E: Ja masse blod og hylende mennesker og dramatisk musikk. Men alt går bra til slutt, etter at ulvene har spist halvparten av passasjerene og alle konduktørene

L: dem må mase på konduktøren som er en paragrafrytter som ikke lar folk komme inn foran uansett…

L: hahaha… forestiller meg en scene hvor noen blir angrepet av ulv også ser man ham stå å holde seg for øynene (som blør) og skrike… det hadde vært funny fordi det er en dritusansynlig skade

E: Ja også spiser de lokføreren også, og da går det riktig ille, men til slutt klarer en elg å styre toget i sikkerhet. Og på slutten sklir de alle ut av toget på sånn gul sklie og er mistenkelig rene og pene i tøyet

L: en fyr som har daua flere ganger iløpet av filmen er levende i den scenen også, jeg burde lage den filmen

E: Da vil jeg være en dame som benet blir spist av på og blodet spruter, men jeg skal allikevel ha kritthvit skjorte på meg og to hele bein på slutten av filmen

L: Eg har fått nok, av dei mødreknullande vargtassane! på dette mødreknullande toget!

E: må jo bare lage den filmen, det blir skitbra på nynorsk

The END

Magien som ble borte

Da jeg var en liten kråke, som pappa pleide å kalle meg, trodde jeg på alt jeg så. Jeg trodde mennesker kunne fly, og at dyr kunne snakke. Jeg trodde alle bildene jeg så var en gjengivelse av virkeligheten, og jeg ble oppslukt av hvordan ting hang sammen der ute i verden.

Nå er jeg litt trist, for etter å ha blitt voksen, ser jeg med nye øyne på den verden jeg synes var så fascinerende. Ser jeg et fantastisk fotografi nå, tenker jeg automatisk “jahaja, og hvor mye har dette bildet blitt redigert mon tro?”. Jeg skulle ønske det ikke var sånn, men nå som jeg ser tydeligere hvordan ting henger sammen, finner jeg det usannsynlig at bildene kan ha så skarpe farger, så flotte kontraster og så plettfrie mennesker.

På en måte er det litt betryggende, for når jeg ser et vakkert menneske med plettfri glatt hud tenker jeg “ooo, masse glowfilter” der jeg før tenkte “skulle ønske jeg så sånn ut”. På en annen måte er det trist, fordi jeg nå tenker “ja, særlig at det landskapet er så flott”, der jeg før tenkte “dit har jeg lyst til å reise”.Det er nesten umulig for meg nå, å se på et bilde eller en film helt ukritisk til hvordan det forholder seg til den virkelige verden.

Jeg skal inrømme at jeg godter meg litt når fotografier blir diskvalifisert fra konkurranser, på grunn av overforbruk av photoshop. For jeg synes faktisk fortsatt at verden kan være umåtelig vakker i virkeligheten, uten HD-tv og andre fiksfakserier.

Enten vil jeg ha naiviteten min tilbake, eller kanskje jeg bare skulle ønske at andre kunne se det samme som meg.