Da jeg var en liten kråke, som pappa pleide å kalle meg, trodde jeg på alt jeg så. Jeg trodde mennesker kunne fly, og at dyr kunne snakke. Jeg trodde alle bildene jeg så var en gjengivelse av virkeligheten, og jeg ble oppslukt av hvordan ting hang sammen der ute i verden.
Nå er jeg litt trist, for etter å ha blitt voksen, ser jeg med nye øyne på den verden jeg synes var så fascinerende. Ser jeg et fantastisk fotografi nå, tenker jeg automatisk “jahaja, og hvor mye har dette bildet blitt redigert mon tro?”. Jeg skulle ønske det ikke var sånn, men nå som jeg ser tydeligere hvordan ting henger sammen, finner jeg det usannsynlig at bildene kan ha så skarpe farger, så flotte kontraster og så plettfrie mennesker.
På en måte er det litt betryggende, for når jeg ser et vakkert menneske med plettfri glatt hud tenker jeg “ooo, masse glowfilter” der jeg før tenkte “skulle ønske jeg så sånn ut”. På en annen måte er det trist, fordi jeg nå tenker “ja, særlig at det landskapet er så flott”, der jeg før tenkte “dit har jeg lyst til å reise”.Det er nesten umulig for meg nå, å se på et bilde eller en film helt ukritisk til hvordan det forholder seg til den virkelige verden.
Jeg skal inrømme at jeg godter meg litt når fotografier blir diskvalifisert fra konkurranser, på grunn av overforbruk av photoshop. For jeg synes faktisk fortsatt at verden kan være umåtelig vakker i virkeligheten, uten HD-tv og andre fiksfakserier.
Enten vil jeg ha naiviteten min tilbake, eller kanskje jeg bare skulle ønske at andre kunne se det samme som meg.
Tags: foto
